Forsvarerne av dekret 748, på folkemunne kalt “El gazolinazo”, som gjennom kutt i statlige drivstoffsubsidiene vil få slutt på smugling av billig boliviansk drivstoff til nabolandene, mener at dekretet møter så mye folkelig motstand fordi folket ikke har forstått hva det dreier seg om, eller fordi man gjennom politisk manipulering har “brukt” folkets gode vilje for å destabilisere dagens regjering.
Det er imidlertid verdt å se nærmere på andre grunner til at dekretet har møtt så mye motstand, spesielt med tanke på å den endringsprosessen Bolivia står overfor og den folkelige deltakelsen som kreves for å bringe denne prosessen framover. Forrige ukes sosiale mobilisering er resultatet av en rekke feil begått av regjeringen selv, som er med på å undergrave det politiske arbeidet til MAS og til Evo Morales og som altså leder fram til “El gazolinazo”.
Den første feilen som regjeringen begikk (og begår) er overbevisningen om at de innehar et maktmonopol, hvor den eneste politiske maktfaktoren er MAS. Den folkelige motstanden som dekretet har møtt har imidlertid overbevist regjeringen om at - til tross for den enorme støtten som Evo fikk ved sist valg – makten ligger hos folket, og at heller ikke et MAS med mye makt kan gjøre folket mer føyelig og underdanig.
MAS glemte at dét demokratiet de hadde tilbydt folket var et “adlydende demokrati”, hvor regjeringen styrer underlagt folkets vilje. I dette tilfellet var det Morales selv som gjennom det tradisjonelle maktapparatet forsøkte å styre folkets vilje; den viljen som ikke skiller mellom nyliberale og revolusjonære - uten å konsultere eller adlyde sivilsamfunnet, styrt av interessen til transnasjonale oljeselskaper.
Den andre feilen; anerkjennelsen av at dekretet skyldes evig avhengighet av at “investorene” skyter inn midler, gjør at diskursen til MAS, med “endringsflagget” høyt hevet, for folk flest minner mistenkelig på markedsapologien som var rådende under Gonzalo Sanchez de Losada. Denne parallellen til markedet som MAS gjorde i forbindelse med gjennomføringen av dekret 748 var enormt dårlig timet, og førte til at folket samlet seg til den største massemobiliseringen siden Evo kom til makten i 2005.
Den tredje feilen; økning av prisene for primærprodukter som omsettes av EMAPA (Statlig selskap for støtte til produksjon av landbruksprodukter) gjennom regjeringens kommersialisering bidro til å svekke tillitten til at denne regjeringen arbeider på vegne av de fattige. Denne statlige kommersialiseringen, til tross for at formålet var å sikre tilgang til basisvarer for en større andel av befolkningen, førte til at produkter som kjøtt, ris og sukker ble solgt for høyere priser enn det man finner i private butikker. Husmødre sto i kø fra midt på natten utenfor de statlige butikken for sikre seg basisvarer som avogtil ikke engang hadde funnet veien til butikken.
Forsyning av matvarer, som i utgangspunktet har vært ansett som et privat problem utviklet seg dermed til et offentlig politisk problem, som brakte tankene tilbake til de berømte “kaserollemarsjene” som kvinner i El Alto organiserte for i sin tid å kaste Sanches de Lozada fra makten.
Dette la grunnlaget for at det som i utgangspunktet var en politisk krise, også utviklet seg til en privat krise hvor forsyning av matvarer
Den fjerde feilen; regjeringens kommunikasjonstrategi i forbindelse med gjennomføringen av grunnlaget for prisendringene på drivstoff har ikke fungert. Det hadde vært interessant om Evo selv hadde forklart problemstillingen på samme måte som han gjorde i forbindelse med lanseringen av dekretetet 31 desember 2010. Evo Morales er den mest effektive kommunikatøren i en regjering som ikke akkurat karakteriseres av å gjøre seg forstått blant sin egen velgerskare. Eller stemte velgerne kanskje bare på Evo?
Oppsummert; det er en notorisk politisk slitasje hos regjeringen på grunn av dens egne feil og motsetninger, mens store deler av sivilsamfunnet sitter med en følelse av å ha blitt lurt. Med mindre regjeringen implementerer en politikk som gir konkrete resultater for folks hverdagsliv så kan dette true den sittende regjeringen.
På mange måter minner dette om oktober 2003, ved at folket har tatt tilbake det politiske rom gjennom massemobilisering og ved selv å definere nasjonal politikk. Hverken i 2003 eller nå finner vi et partipolitisk lederskap eller engang partipolitisk deltakelse. Makten ligger fremdeles hos sivilsamfunnet, og de krever poltitisk lederskap som driver endringsprosessen framover. De gjør det også klart at de sosiale bevegelsene ikke bare er regjeringens allierte, men at de er folket som organiserer seg; fritt og selvstendig.
Hvordan blir så veien framover? Det som er sikkert er at den endringsprosessen Bolivia er inne i er altfor viktig og verdifull til at ett eneste parti eller person, i dette tilfellet MAS og president Morales, skal ha ansvaret for å drive den videre. Hendelsene etter “el gasolinazo” tydeliggjør følgende krav til regjeringen:
- Gjennomføringen av en nasjonal avtale hvor det gjennom aktiv deltakelse defineres hva vi skal gjøre med våre naturressurser.
- Gjennomføre en politisk avtale mellom sosiale sektorer og regjeringen om forvaltning av statens midler, slik at man sikrer legitimitet i forhold til hvor mye og hvordan offentlige midler forvaltes; ikke minst i forhold til kostnadene som nasjonal utvikling og utjevning fører med seg. Gitt en slik avtale vil det være vanskeligå være uenig i forsøk på å skape samsvar mellom de inntekter og utgifter regjeringen nødvendigvis må ha for å oppfylle målene om nasjonal utvikling.
- Utarbeide en lov for investeringer som er både normgivende og regulerende, samtidig som den gir juridisk sikkerhet for de investeringen som gjøres i landet og de som genereres her.
- Vi er enige med regjeringen om at det er absolutt nødvendig å utjevne drivstoffprisene for å komme opp på samme nivå som nabolandene våre, men argumentet om å hindre smugling av billig drivstoff er overforenklet og overfaltisk. Vi ønsker denne utjevningen med tanke på landets økonomiske vekst; som regjeringen slår fast ønsker vi å komme opp på en økonomisk vekst på 8 % - samme nivå som de øvrige landene i regionen.
- At det diskuteres og etableres en lov for sosial kontroll, med deltakelse fra alle uten noen form for diskriminering. Vi har allerede “borgerloven”, men denn må utdypes og gjøres mer omfattende. Vår nære fortid hjelper oss å huske på at vi er alle del av de sosiale bevegelsene – denne rollen er ikke forbeholdt dagens ledelse i COB, CONALCAM, CSUTCB eller Bartolina Sisa.[1] Vi vil alle være med i utviklingen av Bolivia.
[1] COB (Central Obrera Boliviana) tilsvarer norsk LO. CONALCAM (Coordinadora Nacional por el Cambio); Nasjonal koordinator for endring. CSUTCB (Confederación Única de Trabajadores Campesinos de Bolivia); Bolivias største bondeorganisasjon. Bartolina Sisa; nasjonal organisasjon for bonde- og urfolkskvinner.